Leverandørers stansningsrett: Hva kan man gjøre ved forventet betalingsmislighold hos en kunde?

I denne utgaven av Tendentips skal vi se nærmere på når og på hvilke rettsgrunnlag leverandører av varer kan utøve stansningsrett ved forventet betalingsmislighold fra kjøper, hvordan slik stansningsrett utøves, hvilken risiko leverandøren løper hvis han urettmessig utøver stansning samt i hvilke tilfeller en leverandør kan miste sin stansningsrett.

(Merk! I dette Tendentipset har vi forenklet begrepsbruken og omtaler både tilbakehold og stansing av egne ytelser under fanen «stansningsretten», dvs. at vi snakker om stansningsretten i vid forstand.)

Begrunnelsen for stansningsretten

Stansingsretten springer ut av en av de mest grunnleggende prinsippene i kontraktsretten om «ytelse mot ytelse», som innebærer at en part i et gjensidig bebyrdende kontraktsforhold ikke skal behøve å yte sin del av kontraktsforpliktelsene når den andre part ikke yter. Formålet er blant annet å opprettholde balansen i kontraktsforholdet gjennom å gi leverandøren mulighet til å beskytte seg mot kjøperens betalingsmislighold, og derigjennom unngå tap.

Hvorfor utøve stansningsrett?

Utøvelse av stansningsretten kan være et helt avgjørende virkemiddel for leverandører for å beskytte seg mot mislighold eller konkurs hos kjøperen. Ved å holde igjen leveransen gir leverandøren kjøperen et sterkt insentiv til å betale.

Dersom kjøper går konkurs før varen er overlevert vil stansningsretten også gjøre det mulig for leverandøren å holde igjen leveransen, for å unngå at varen går inn i konkursboet. Ved en konkurs hos kjøper vil nemlig kjøperens eiendeler automatisk inngå i boets beslag. Det er viktig å være klar over at dette normalt også omfatter eiendeler som er overlevert kjøperen, selv om kjøperen ikke har betalt. Boet vil i et slikt tilfelle kunne selge varen og ta pengene uten å gjøre opp til leverandøren. Leverandørens krav på betaling kan riktignok meldes som et krav i boet, men erfaringsmessig resulterer dette sjelden i noen utbetaling til leverandørene, slik at kjøpesummen må anses tapt. Bruk av stansningsretten i slike tilfeller kan altså være helt avgjørende for å unngå eller begrense leverandørens tap så mye som mulig.

Når har leverandøren stansningsrett?

Leverandørens stansningsrett kan følge av partenes avtale eller av lovregler.

Dersom spørsmålet om stansing er regulert i avtalen mellom partene må leverandøren som utgangspunkt se hen til avtalen for å kartlegge hvilke muligheter som foreligger. Leverandør bør ha et bevisst forhold til stansningsretten når kontrakten inngås og helst ha klar og god avtaleregulering av stansningsrett i kontrakten.

Dersom stansing av ulike årsaker ikke er regulert i avtalen vil følgende lovbestemmelser være særlig relevante dersom det er grunn til å frykte at kjøper ikke kan eller vil gjøre opp til rett tid:

• Kjøpsloven § 61 om forventet kontraktsbrudd
• Forbrukerkjøpsloven § 55 om forventet kontraktsbrudd (som viser tilbake til kjøpsloven § 61)
• Dekningsloven § 7-2 om retten til å holde tilbake egen ytelse

Vilkår for utøvelse av stansningsretten

Vilkårene for stansningsretten er noe forskjellige etter kjøpsloven § 61 og dekningsloven § 7-2, og det er også noen forskjeller i bestemmelsenes anvendelsesområde (dekningsloven gjelder f. eks. flere avtaletyper enn kjøpslovens bestemmelser). Helt grunnleggende etter begge bestemmelser er imidlertid at det må foreligge klare holdepunkter for at kjøper ikke kan eller vil komme til å betale som avtalt. I silke tilfeller kan begge regelsett gi hjemmel for en leverandør til å holde tilbake egen ytelse (dvs. varen) dersom denne ennå ikke er sendt. Dersom varen er sendt gir videre begge regelsett hjemmel for å hindre at denne overleveres (både til skylderen og skyldnerens konkursbo).

Etter dekningsloven § 7-2 kan en leverandør utøve stansningsrett dersom skyldneren (kjøper) mangler midler til å oppfylle sin del av avtalen til rett tid. Etter kjøpsloven § 61 er det grunnleggende vilkåret at kjøper ikke kommer til å oppfylle en vesentlig del av sine plikter, og det kreves i tillegg at årsaken til den forventede manglende oppfyllelse kan tilskrives kjøpers handlemåte eller en alvorlig svikt i hans kredittverdighet eller evne til å oppfylle. Videre er det kun forhold som har oppstått etter kjøpet som kan påberopes som grunnlag for stansningsrett etter kjøpsloven § 61. Tilsvarende begrensning følger ikke av ordlyden i dekningsloven § 7-2.

Der hvor det forventede misligholdet knytter seg til kjøperens betalingsevne må leverandøren etter begge regelsett kunne vise til konkrete og forholdsvis sikre holdepunkter for at betalingsmislighold vil inntreffe. Konkurs hos kjøper er naturlignok tilstrekkelig. Dersom det ikke er åpnet konkurs kan det neppe etter noen av regelsettene stilles et krav om at kjøper er insolvent. Hvorvidt den økonomiske situasjonen hos kjøper er tilstrekkelig dårlig til at man har rett til å stanse vil derfor nødvendigvis bero på en konkret vurdering, hvor rene antakelser om dårlig økonomi selvsagt ikke vil være tilstrekkelig. Det er viktig å være oppmerksom på at det er den som påberoper seg stansningsretten (her leverandøren) som har bevisbyrden for at vilkårene for stansing er oppfylt, og som således også må bære risikoen dersom det senere viser seg at grunnlaget for stansing ikke var til stede, jf. også punktet om dette under.

Fordi bestemmelsene i kjøpsloven og dekningsloven i stor grad overlapper hverandre kan det være noe uklart hvilken av bestemmelsene leverandører kan eller bør påberope seg. Det er ulike måter å se dette på, men en leverandørs utgangspunkt bør i de fleste tilfeller være å se hen til kjøpsloven § 61 først, ettersom dette er en spesialbestemmelse ved kjøp av ting mellom næringsdrivende og mellom to privatpersoner, som også er gitt anvendelse i forbrukerforhold, jf. over. Dersom kjøper allerede har gått konkurs eller konkurs er nært forestående på tidspunktet stansningsretten påberopes, kan imidlertid utgangspunktet bli det motsatte slik at det er dekningsloven som gjelder. Noen ganger kan det også være mer strategiske grunner som gjør at det er å foretrekke å påberope en bestemmelse fremfor en annen. Hvorvidt leverandøren i et slikt tilfelle står fritt til å velge må da vurderes utfra de konkrete forholdene i den aktuelle saken.

Varsel etter at stansningsretten er utøvd

Verken dekningsloven eller kjøpsloven oppstiller forhåndsvarsling som et vilkår for å utøve stansing som følge av forventet betalingsmislighold. Kjøpsloven § 61 tredje ledd pålegger imidlertid den som utøver stansningsretten en plikt til å varsle motparten straks etter at stansningsretten er utøvd. Blir slikt varsel ikke gitt av leverandøren er konsekvensen at kjøper kan kreve erstattet tap som kunne vært unngått om han hadde blitt varslet. Tilsvarende varslingsplikt følger ikke av ordlyden i dekningsloven § 7-2, men kan potensielt likevel utledes av den generelle lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Vår anbefaling er å varsle når stansing er utøvet også etter dekningsloven.

Risiko for leverandøren ved urettmessig stansning

Anvendelse av stansningsretten innebærer i praksis at leverandøren midlertidig griper inn i det normale kontraktsforløpet for å beskytte sin egen posisjon. Dersom det senere viser seg at vilkårene for å benytte stansningsretten ikke var oppfylt, blir konsekvensen fort at den parten som utøvde stansing selv har havnet i mislighold (f. eks. gjennom forsinket levering). I den grad kjøper har blitt påført tap som følge av stansningen (kanskje som følge av dekningskjøp eller forsinkelser overfor bakenforliggende kontraktsledd) vil leverandøren kunne bli erstatningsansvarlig for dette tapet.

Før man som leverandør velger å stanse sin leveranse bør man derfor føle seg relativt trygg på at vilkårene for dette er oppfylt, og samtidig ha tenkt igjennom om det kan foreligge andre mer hensiktsmessige handlingsalternativer til stansning. Selv om stansningsretten er et viktig virkemiddel for leverandører er det ikke gitt at det alltid er hensiktsmessig å utøve denne retten, og i noen tilfeller kan det være mulig å fremforhandle frivillige løsninger som imøteser leverandørens behov på andre, men likeverdige, måter. Som eksempler nevnes betalingsgarantier fra tredjeparter eller sikkerhetsstillelser slik som salgspant.

Kan stansningsretten tapes/opphøre?

a. Opphør av stansningsretten – betydningen av at det stilles sikkerhet

Det følger av både kjøpslovens og dekningslovens bestemmelser at stansningsretten vil opphøre dersom kjøperen stiller sikkerhet for sin oppfyllelse. I kjøpsloven § 61 fjerde ledd er det presisert at sikkerheten skal være «betryggende». Tilsvarende følger ikke av ordlyden i dekningsloven § 7-2, men må nok innfortolkes også der. Hva som utgjør betryggende/tilstrekkelig sikkerhet må selvsagt vurderes konkret, og for kjøpere med betalingsvansker kan det å fremskaffe f. eks. en bankgaranti ofte være en tilnærmet umulig oppgave. Dersom kjøperen tilbyr sikkerhet bør man som leverandør også være oppmerksom på at sikkerheter stilt kort tid før konkursåpning kan bli omstøtt (reversert) av konkursboet.

b. Opphør av stansningsretten – betydningen av overlevering/besittelsesovergang

Retten til å utøve stansing opphører som utgangspunkt i det øyeblikket leverandøren har overlevert sin ytelse til kjøper. Ved vurderingen av om overlevering har skjedd vil det avgjørende etter både kjøpsloven og dekningslovens bestemmelser være om det har funnet sted overlevering i form av besittelsesovergang.

Det er her viktig å merke seg at når man snakker om overlevering/besittelsesovergang i stansningsrettens forstand, så kan dette bety noe annet enn når man snakker om overlevering i henhold til risikoovergang og/eller overtagelse av eiendomsrett. En kjøper kan for eksempel ha overtatt risikoen for varen etter kjøpslovens bestemmelser uten at leverandøren nødvendigvis er avskåret fra å benytte seg av stansningsretten. Tilsvarende kan det følge av en kontrakt at kjøper først blir eier til gjenstanden når kjøpesummen er fullt betalt, samtidig som gjenstanden utfra fra et stansningsrettsperspektiv likevel anses overlevert. Sistnevnte er særlig viktig i tilfeller hvor kjøper er konkurs/står i fare for å gå konkurs. Dette fordi klausuler om eiendomsforbehold i en kontrakt ikke nødvendigvis vil stå seg overfor et konkursbo dersom varen det gjelder er overlevert til kjøper og er i dennes besittelse på tidspunktet for konkursåpning.

Hvorvidt overlevering/besittelsesovergang har funnet sted kommer oftest på spissen i tilfeller hvor varen er under transport. I slike tilfeller ser man normalt hen til hvem som utfører frakten. Dersom det benyttes en selvstendig transportør er utgangspunktet at stansningsretten er i behold under transporten, fordi en selvstendig transportør anses for å utføre transporten på selgerens vegne. Dersom speditøren utelukkende opererer på kjøperens vegne, blir imidlertid utgangspunktet fort det motsatte.

Dersom gjenstanden ikke leveres direkte til kjøper, men heller til en tredjemann eller til et lager kan bevisspørsmålene bli intrikate. Da blir det spørsmål om hvem tredjemann egentlig opererer til fordel for, hvem som rent faktisk har rådigheten over lageret mv. I henhold til rettspraksis kan det også for gitte kontraktstyper og situasjoner være grunn til å operere med særegne unntak, så dette må vurderes konkret i hvert tilfelle.

Oppsummering

• Stansningsrett er retten en kontraktspart har til å holde tilbake egen ytelse inntil motparten har oppfylt sine forpliktelser. Dette er basert på prinsippet om "ytelse mot ytelse" i kontrakt.
• Utøvelse av stansningsretten gir leverandører en mulighet til å beskytte seg mot kjøperens konkurs eller mislighold ved å holde tilbake leveransen, noe som gir kjøperen insentiv til å betale, og kan medføre at varen ikke inngår i kjøperens konkursbo dersom kjøperen går konkurs.
• Stansningsretten kan følge av avtalen mellom partene eller lovbestemmelser, som kjøpsloven § 61 og dekningsloven§ 7-2. En klar og tilpasset kontraktsregulering er å anbefale. En ikke-tilpasset kontraktsregulering kan medføre at bestemmelsene i kjøpsloven og dekningsloven er fraveket i kontrakten, og dermed stille leverandør i en uheldig og dårligere posisjon enn etter lovbestemmelsene.
• Både kjøpsloven § 61 og dekningsloven § 7-2 gir leverandøren rett til å holde tilbake varen ved klare tegn på at kjøper ikke vil kunne betale. Konkurs er tilstrekkelig grunnlag, men insolvens er ikke et krav. Kun forhold som har oppstått etter kjøpet som påberopes som grunnlag for stansningsrett etter kjøpsloven § 61. Tilsvarende begrensning følger ikke av ordlyden i dekningsloven § 7-2.
• Leverandøren bærer risikoen for eventuelle tap som følge av urettmessig stansning, og bør være sikker på at vilkårene for stansing er oppfylt før de utøver denne retten
• Stansningsretten opphører dersom kjøperen stiller sikkerhet for oppfyllelse. Dersom kjøperen tilbyr sikkerhet bør man som leverandør også være oppmerksom på at sikkerheter stilt kort tid før konkursåpning kan bli omstøtt (reversert) av konkursboet.
• Stansningsretten opphører normalt også når leverandøren har overlevert varen til kjøper, forstått som at kjøper har fått besittelsen. Dette kan gjelde uavhengig av om risikoen er overført eller eiendomsretten er gått over. Selv om kontrakten sier at eiendomsretten først går over ved betaling, kan varen således likevel anses overlevert i den forstand at stansningsretten er opphørt. Dette er viktig ved konkurs/risiko for konkurs hos kjøper. Dersom varen er under transport når kjøper går konkurs må man vurdere hvem som har varen i sin kontroll. Brukes en selvstendig transportør, er utgangspunktet at leverandøren har stansningsretten i behold under transport. Opererer transportøren på kjøpers vegne, kan retten imidlertid bortfalle tidligere. Ved levering til tredjepart eller lager må det vurderes konkret hvem som har faktisk kontroll. Rettspraksis åpner også for unntak i spesielle tilfeller.