Ny lovendring for å styrke forbrukeres rett til å betale med kontanter

Fra tid til annen har spørsmålet om forbrukeres rett til å betale med kontanter vært et omdiskutert tema. Dette er en problemstilling som typisk har vært reist i forbindelse med virksomheter som av ulike grunner nekter eller vanskeliggjør muligheten for oppgjør med kontanter. Årsaken til at temaet har vært omdiskutert er at dagens regelverk er uklart og/eller ufullstendig.

De sentrale hensynene som ligger bak forbrukeres rett til å betale med kontanter, er typisk næringsdrivendes frihet, samt ønske og behov for å tilrettelegge for praktiske og effektive betalingsløsninger på den ene siden, og det reelle behovet enkelte forbrukere har for å betale med kontanter på den andre siden. Det er også et selvstendig hensyn at bortfall av kontanter som betalingsmiddel vil kunne svekke effektiviteten i det nasjonale betalingssystemet, og at kontanter utgjør en del av den nasjonale beredskapen ved svikt i de elektroniske systemene.

Styrkingen av retten til å betale med kontanter skjer først og fremst ved at regelverket presiseres, og at det innføres en hjemmel for overtredelsesgebyr.

Den sentrale endringen skjer i finansavtaleloven § 2-1 tredje ledd. Den nåværende § 2-1 tredje ledd fastslår at en "forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren". Bestemmelsen gir tilsynelatende en vid adgang for forbrukere til å kunne kreve oppgjør ved bruk av kontanter. Samtidig er det antatt som sikker rett at bestemmelsen i visse tilfeller må tolkes innskrenkende, noe som gjør bestemmelsens virkeområde uklart. Bestemmelsens utforming har også invitert til kreative arrangementer for å forsøke å omgå regelverket, slik som at det eksempelvis settes som vilkår for avtaleinngåelse at betaling har skjedd ved overføring av bankkontopenger. Forarbeidene finner du her: Prop. 55 L - Endringer i finansavtaleloven mv. (forbrukeres rett til kontant betaling mv.)

Endringen i finansavtaleloven § 2-1 innebærer at retten til å betale med kontanter nå knyttes til situasjoner der det skjer salg mellom næringsdrivende og forbruker av varer eller tjenester fra salgslokale på fast basis og det ellers kan betales for varen eller tjenesten med andre betalingsløsninger i eller i umiddelbar tilknytning til salgslokale. Videre endres bestemmelsen fra å gi forbrukeren en rett til å betale med kontanter, til at den næringsdrivende plikter å tilby oppgjør med kontanter. Bestemmelsen innfører også flere uttrykkelige unntak fra overnevnte regel. Bestemmelsene gjelder ikke ved salg fra automater, ubetjente salgslokaler eller salg i lokaler der bare en begrenset krets av personer har adgang. I tillegg gjelder reglene ikke når beløpet som skal betales er høyere enn kr 20 000.

Endringen innebærer at det nå er mer presist når forbrukere har rett til å betale med kontanter. Like viktig er også at endringen i større grad også klargjør når forbrukere ikke har rett til å betale med kontanter. Som nevnt innledningsvis innføres det nå også en hjemmel for overtredelsesgebyr ved brudd på finansavtaleloven § 2-1 tredje ledd i lovens § 7-2 annet ledd. Håndhevingen av regelverket vil dermed kunne bli mer effektivt.

I tillegg til de overnevnte endringene, gjøres også enkelte andre lovendringer. I finansavtaleloven § 2-1 inntas også en plikt for den næringsdrivende som må tilby betaling med kontanter, til også å tilby veksling. Det gjøres også endringer i andre lover, som åpner for at det gjennom forskrift skal kunne gjøres unntak fra finansavtaleloven § 2-1 tredje ledd, typisk ved billettsalg til persontransport.

Lovendringen er praktisk viktig og fremstår fornuftig. For mange næringsdrivende som ikke driver med ordinært utsalg fra salgslokaler har dagens regelverk vært uklart og det har medført en rekke praktiske implikasjoner. Endringen som trer i kraft 1. oktober 2024 vil gjøre det klarere når en næringsdrivende må tilby muligheten for kontantbetaling og når man ikke trenger dette.